Hypermobilitet er ikke en diagnose, men en beskrivelse av ledd som aktivt eller passivt kan beveges forbi et normalt bevegelsesutslag. Dette er noe mange kan leve godt med uten større plager. Hypermobilitet er ikke ensbetydende med instabilitet, men kan likevel endre hvordan kroppen fungerer og mange mener det kan øke sjansen for skader senere (1)
De som tror at kiropraktisk behandling kun er forenlig med stive ledd, vil ofte anta at man bør velge en annen behandler dersom man har hypermobilitet. Sannheten er at mange pasienter med hypermobilitet får hjelp hos kiropraktor både med stabiliserende øvelser, videre utredning og råd om tilrettelegging i tillegg til smertelette fra eventuell behandling.
Forskjellige typer hypermobilitet
Dersom det er færre enn 5 ledd som er hypermobile, kalles det ofte Lokalisert Hypermobilitet. Lokalisert hypermobilitet kan være arvelig, men kan også oppstå gjennom livet grunnet traume, leddsykdommer eller kirurgi. Hos enkelte er det også forårsaket av trening, dersom de bedriver en sport som krever stor bevegelighet og tøying (2).
Dersom flere enn 5 ledd er overbevegelige, blir det klassifisert som Generell Hypermobilitet. Her er det ofte snakk om hypermobilitet både i begge armer og bein, samt ryggrad (2). Ved mistanke om Generell Hypermobilitet, bruker klinikere ofte en undersøkelse som heter Beighton score, og denne dateres helt tilbake til 1973 (3). Dette er en undersøkelse der man sjekker om bevegeligheten i tomler, fingrer, knær, albuer og om man kan ta i bakken med håndlfatene. Ut fra dette får man poeng på en skala til 9, der 4 eller mer styrker mistanken om generell hypermobilitet.
Potensielle problemer
Selv om hypermobilitet ikke er et problem for alle, så er det flere problemer man er disponert for dersom leddutslaget er større enn normalt. Man har større sjanse for at leddet blir ustabilt og kan dermed øke sjansen for fall, traumer og slitasje/degenerative forandringer i tidlig alder. Det kan også medføre svakhet rundt leddet og nedsatt leddsans. Leddsans er leddets evne til å fortelle sentralnervesystemet nøyaktig posisjon og bevegelse. Dersom dette er svekket, vil sjansen for fall øke betraktelig nå man blir eldre (2).
Ved generell hypermobilitet vekkes mistanke om enkelte syndrom, spesielt Ehler-Danlos syndrom type III (4) / Ehler-Danlos hypermobilitet type (5). Dette er viktig å utrede, da det kan innebære langt mer alvorlige konsekvenser enn Lokal Hypermobilitet. Ehler-Danlos syndrom er en bindevevssykdom som kan gi både hjerte- og kar-problemer, hud, slimhinne og bindevevsproblemer og påvirke nervesystemets funksjon. (6) Ved mistanke om dette, vil alltid pasienten sendes til fastlege med notat som beskriver bekymringen slik at grundig utredning kan påbegynnes. Det er flere forskjellige typer av Ehler-Danlos syndrom, der noen krever mer medisinsk oppfølging enn andre.
Kiropraktorens rolle
Som nevnt over er det mange som tror at kiropraktoren i hovedsak utfører manipulasjonsbehandling for å øke bevegeligheten i kroppen. Manipulasjonsbehandling er bare et av redskapene vi kan bruke, og kun når det er indikasjoner for dette. Hos pasienter med hypermobilitet, vil vi først og fremst gjøre en undersøke for å se om dette er et problem som trenger videre utredning via fastlege eller i spesialisthelsetjenesten. Når nødvendig utredning er utført, kan vi påbegynne behandling av pasientens plager. For mange av pasientene med hypermobilitet, vil kiropraktoren også kunne hjelpe med råd om tilrettelegging dersom dette skulle være nødvendig.
Behandling
Det er begrenset forskning av høy kvalitet når det gjelder behandling av hypermobilitet. Den forskningen som eksisterer viser imidlertid god effekt av trening og økt aktivitet. (7, 8)
For å få best utbytte av treningen, undersøker vi både styrke, leddsans, balanse og stabilitet hos pasienter med hypermobilitet. Utfra dette vil en behandlingsplan utarbeides. Behandling kan innebære alt fra et helt enkelt treningsprogram, til mer krevende trening av balanse, bevegelseskontroll og sansemotorisk bevisstgjøring.
Kildehenvisninger
- Symptomatic Joint Hypermobility Tinkle, Brad T. et al. Medical Clinics, Volume 103, Issue 6, 1021 – 1033. Kilde
- Castori, M, Tinkle, B, Levy, H, Grahame, R, Malfait, F, Hakim, A. 2017. A framework for the classification of joint hypermobility and related conditions. Am J Med Genet Part C Semin Med Genet 175C: 148– 157. Kilde
- Beighton P, Solomon L, Soskolne CL. 1973. Articular mobility in an African population. Ann Rheum Dis 32:413–418. Kilde
- Beighton P, de Paepe A, Danks D, Finidori G, Gedde‐Dahl T, Goodman R, Hall JG, Hollister DW, Horton W, McKusick VA, Opitz JM, Pope FM, Pyeritz RE, Rimoin DL, Sillence D, Spranger JW, Thompson E, Tsipouras D, Viljoen D, Winship I, Young I, Reynolds JF. 1988. International Nosology of Heritable Disorders of Connective Tissue, Berlin, 1986. Am J Med Genet 29:581–594. Kilde
- Beighton P, De Paepe A, Steinmann B, Tsipouras P, Wenstrup RJ. 1998. Ehlers‐Danlos syndromes: Revised nosology, Villefranche, 1997. Ehlers‐Danlos National Foundation (USA) and Ehlers‐Danlos Support Group (UK). Am J Med Genet 77:31–37. Kilde
- Mamdani F., Mankowitz S.K.W. (2018) Ehler-Danlos. In: Mankowitz S. (eds) Consults in Obstetric Anesthesiology. Springer, Cham. Kilde
- Engelbert, RH, Juul‐Kristensen, B, Pacey, V, de Wandele, I, Smeenk, S, Woinarosky, N, Sabo, S, Scheper, MC, Russek, L, Simmonds, JV. 2017. The evidence‐based rationale for physical therapy treatment of children, adolescents, and adults diagnosed with joint hypermobility syndrome/hypermobile Ehlers Danlos syndrome. Am J Med Genet Part C Semin Med Genet 175C: 158– 167. Kilde
- Scheper, M. C., Engelbert, R. H. H., Rameckers, E. A. A., Verbunt, J., Remvig, L., & Juul-Kristensen, B. (2013). Children with Generalised Joint Hypermobility and Musculoskeletal Complaints: State of the Art on Diagnostics, Clinical Characteristics, and Treatment. BioMed Research International, 2013, 121054. Kilde
