Beinskjørhet

Beinskjørhet er en vanlig sykdom som vi ofte ser i primærhelsetjenesten. Ofte er det en kjent diagnose for pasienten som ikke nødvendigvis er relatert til pasientens smerter, men av og til avdekkes det osteoporoserelaterte brudd under utreding av smertene pasienten vil ha hjelp med. Beinskjørhet er ikke noe som kiropraktoren behandler, men som primærkontakt kan vi ofte bidra med å oppdage sykdommen, henvise til videre utredning, og gi råd om hvordan man best mulig kan tilpasse livsstil og tilrettelegge for aktivitet.

Forekomst av beinskjørhet

Beinskjørhet er en sykdom som rammer flere og flere og kan ha stor betydning for livskvaliteten til de rammede. I USA og Europa har omtrent 30% av kvinner osteoporose etter overgangsalderen. Minst 40% av kvinner og 15-30% av menn, opplever et osteoporoserelatert brudd i løpet av livet. De fleste bruddene er i hofter, rygg eller underarm. (1, 2, 4, 5) I 2013 var det 5 ganger flere brudd i året enn i 1960, og denne økninger er forventet å fortsette (3).

Utredning

De fleste av våre pasienter som har benskjørhet, er klar over dette fra før. Av og til kommer imidlertid pasienter med smerteproblematikk der anamnese og undersøkelse vekker mistanke om brudd eller bakenforliggende sykdom. Selv om noen pasienter da føler litt frustrasjon over å ikke umiddelbart få hjelp med smertene, vil vi alltid være grundige og gjøre nødvendig utredning før behandling påbegynnes.

I første omgang rekvireres røntgen for å avdekke eventuelle brudd. Dersom beinskjørhet mistenkes, vil vi henvise til beintetthetsmåling og ved behov til ortopedisk poliklinikk. Beinskjørhet er først diagnose dersom beintetthetsmålingen er viser lav tetthet av kalsium i skjeletter. Vi vil gjennom prosessen korrespondere med fastlege, slik at han/hun er underrettet om utviklingen og er forberedt når du presenterer for behandling der.

Behandling

Beinskjørhet behandles i hovedsak med medisiner. Medisiner gir gode resultater for å redusere brudd i ryggen grunnet beinskjørhet. Dessverre er medisiner ikke like effektivt i å forebygge brudd andre steder. (6) Dersom vi oppdager beinskjørhet i utredningen, vil du alltid bli bedt om å kontakte fastlege for rådføring og eventuell oppstart av medisinsk behandling. Fastlege vil sannsynligvis også ta blodprøver for å undersøke om du har normale verdier av Kalsium og D-vitaminer og diskutere kosthold og kosttilskudd etter behov.

Dersom du har beinskjørhet, vil behandlingen din bli tilrettelagt når du kommer til oss. De fleste vil få en mer aktiv tilnærming bestående av øvelser og tilrettelegging av aktivitet. Eventuelle passive tiltak vil være meget skånsomme slik at tålegrensen til beinstrukturene ikke utfordres.

Forebygging

Selv om medisinsk behandling av beinskjørhet alltid skal diskuteres med fastlege, er det selvfølgelig veldig viktig å forstå at flere livsstilsfaktorer kan minke sjansene for å utvikle beinskjørhet. Man når maksimal beintetthet i 30-årene, og det er både mulig å maksimere dette tidlig i livet, og å forsinke tap av beintetthet senere.

Ved å få høyest mulig beintetthet tidlig i livet, vil fremtidig tap få mindre konsekvenser. Forskning tyder på at fysisk aktivitet er med på å stimulere til sterkere beinbygning i barne- og ungdomsårene. I alderen mellom 12-15 år er mest mottakelig for ytre påvirkning i denne oppbygningen av beintetthet, så det er viktig å stimulere barn og ungdom til lystbetont og hyppig aktivitet. (7) Fysisk aktivitet fortsetter å være viktig i forebygging av beinskjørhet og det anbefales at man har minst 30 minutter med vektbærende aktivitet hver dag gjennom voksenlivet og inn i alderdommen. I tillegg anbefales det et godt kalsiuminntak og gode D vitamin nivåer, samt at man avstår fra røyking og reduserer alkohol og koffein inntak. (8-10)

Kildehenvisninger

1. Reginster JY, Nansa B. Osteoporosis: A still increasing prevalence. Bone. 2006; 38::S4–S9. Kilde
2. Hadji P, Klein S, Gothe H, Haussler B, Kless T, Schmidt T, Steinle T, Verheyen F, Linder R. The epidemiology of osteoporosis –Bone Evaluation Study (BEST): An analysis of routine health insurance data. Deutsches Ärzteblatt Int. 2013; 110:4:52–57. Kilde
3. Osteoporoseforbundet. Osteoporose – årsaker, behandling og forebygging. Norsk Osteoporoseforbund. 2013 Jun:19-3. kilde
4. Folkehelseinstituttet. Beinskjørhet og brudd – fakta om osteoporose og osteoporotiske brudd. Oslo, Folkehelseinstituttet; 2004. NOU 2004:45548. Kilde
5. Kanis JA. Long- term risk of osteoporotic fracture in Malmo. Osteoporos Int (elektronisk artikkel). 2000 (hentet 2016-02-12);11(1):(6 s). Kilde
6. Tabatabaei-Malazy, O., Salari, P., Khashayar, P. et al. New horizons in treatment of osteoporosis. DARU J Pharm Sci 25, 2 (2017). Kilde
7. Bailey DA. A six-year longitudinal study of the relationship of physical activity to bone mineral accural in growting children: The university of Saskatchewan bone mineral accural study. J Bone Miner Res (elektronisk artikkel). 1999 Okt (hentet 2016-02-15);14(10):(8 s). Kilde
8. Kanis JA, McCloskey EV, Johansson H, Cooper C, Rizzoli R, Reginster JY. Scientific Advisory Board of the European Society for Clinical and Economic Aspects of Osteoporosis and Osteoarthritis (ESCEO) and the Committee of Scientific Advisors of the International Osteoporosis Foundation (IOF). European guidance for the diagnosis and management of osteoporosis in postmenopausal women. Osteoporos Int. 2013;24:23–57. doi:10.1007/s00198-012-2074-y. Kilde
9. Watts NB, Bilezikian JP, Camacho PM, Greenspan SL, Harris ST, Hodgson SF, AACE osteoporosis Tack Force, et al. American Association of Clinical Endocrinologists Medical Guidelines for Clinical Practice for the diagnosis and treatment of postmenopausal osteoporosis. Endocr Pract. 2010;16 Suppl 3:1–37. Kilde
10. eremiah MP, Unwin BK, Greenawald MH, Casiano VE. Diagnosis and management of osteoporosis. Am Fam Physician. 2015;92:261–8. Kilde